Josefine Agnes Turrell

Å få høre at man liksom er "perfekt", er ikke noe man får høre ofte værtfall. Jeg vil aldri ha beskrevet meg selv som perfekt, langt ifra! Jeg er en av de som gjør mye feil. Gjordt ting jeg angrer på og ønsket jeg hadde gjordt ting, men gjorde det ikke. Sagt noe og ikke sagt noe. Jeg vil heller ikke være perfekt, jeg vil være en person andre kan se opp til, et sunt forbilde, en person som kjemper for sine drømmer og vinner.

Maybe jeg har et ansikt som ikke er et crapface, men jeg er bare heldig. men aldri om jeg hadd noe snærlig bra kropp, never. Jeg har alltid prøvd å være glad og snill, likevel jeg har slitt med mine problemer og ikke vært lykkelig 24/7. Men det er ikke mange i denne verden som ikke har problemer og er lykkelig 24/7, hele sitt liv.

Jeg, personlig, ønsker at verden var lettere å leve i. At man hadde nok penger til å kjøpe seg mat, litt klær og dilldall som man har lyst på, betale legetimer og regninger, og slippe å jobbe ræva av seg for å slippe å ta et himla stort lån for å kunne få den utdanningen man ønsker seg. Nå fortiden er det penger jeg bekymre meg for, ikke å få seg kjæreste eller noe sånt. På ungdomskolen brukte jeg alle mine penger på klær, og jeg bodde hjemme og ikke gjorde noe . Men nå, jeg må tenke over hva jeg bruker pengene mine på. Det er slitsomt. Jeg har veldig lyst på jobb i Bodø, men jeg vet ikke om kroppen min blir å klare det. Da må jeg slutte å danse/trene så mye i fritiden min, noe som jeg liker å gjøre, men ser ut som jeg må ta å tenke på hva som er best for meg..

På lørdagen var jeg på fest, men jeg var edru, noe som er lenge siden jeg har gjordt. Det er rart det der med fylla, alle blir så ærlig, fortelle akkurat hva de mener og føler. Og kunne se på dette, hvordan andre er i fylla, med edru øyner. Jeg er på en måte glad for jeg var edru den kvelden. Jeg er glad for jeg ikke den eneste i verden med problemer, men jeg er glad for at jeg ikke babler det ut til hele verden, at jeg holder det mer inni meg. Jeg er ikke innesluttet men ikke alle i verden treng å vite hva jeg sliter med.

Ungdomskolen var en tid man kunne gjøre feil og lære av det, begynne å finne hvem man vil være eller hvem man er. Selvfølgelig er det noe jeg savner når gikk på ungdomskolen. Jeg savner de vennene jeg hadde, noen av forholdene mine. Men nå. Jeg føler meg ikke alltid like velkommen hjemme. Jeg føler at jeg har, på en måte, moved on... At det er ingenting for meg her lenger... Det er bare noen få venner jeg har kontakt med...

Det jeg prøver å si at jeg er som alle andre, verken perfekt eller spesiell, og jeg er glad for det. Selvfølgelig liker jeg å skille meg litt ut, men jeg er ikke den eneste i verden som gjør det. Jeg syns alle skal være seg selv. Uansett hvem de er sammen med eller hvor i verden de er hen.